JURYENS ARBEID
Jeg vokste opp i Nord-Norge, men har ikke bodd der siden årtusenskiftet. Da jeg ble antatt til Nordnorsken for noen år siden, måtte jeg innse at arbeidene mine med det på sett og vis hadde reist mer i de nordligste fylkene enn jeg har selv. Jeg har livet mitt i Bergen, og er en del av kunstmiljøet der. Nå har jeg jo dette til felles med mange av deltakerne i denne utstillingen, de studerer sørpå eller bor og jobber sørpå. Men for meg ble Nordnorsken en tilknytning tilbake, en måte å allikevel være i kulturfeltet i regionen.
En måte å ikke miste kontakten, kanskje en måte å gi noe tilbake på. Sånn kjennes det nå når jeg sitter i juryen.
Arbeidet i juryen har gitt meg et fornyet, om enn broket, bilde av hvilken betydning utstillingen har for kunstnere som opererer i og utenfor landsdelen. For noen en vei ut i regionen, for andre en vei tilbake til den. For noen blir den et første møte med det profesjonelle kunstlivet. For andre en dialog med det. For andre igjen en motivasjon til å fortsette å prøve. De forskjellige innfallsvinklene formet for meg de mest spennende spørsmålene i 

forbindelse med juryarbeidet: Hvor ser kunstnerne landsdelen fra? Kan man snakke om et eget kunstfelt i Nord-Norge? Hvilke verk tematiserer landsdelen spesifikt? Finnes det en signatur, et eget temperament?
Utgangspunktet for juryens arbeid har først og fremst vært det noe ulne begrepet faglig kvalitet. Vi har i betryggende grad, uten å sette ord på det, vært enige om hva denne kvaliteten er og tatt valg med utgangspunkt i det. Hvert enkelt verk har blitt vurdert for seg. Ut av dette kom den uforutsigbare variasjonen i uttrykk som en landsdelsutstilling forventes å ha. Men da vi så resultatet av juryeringens andre runde, kunne vi allikevel ane konturene av et zeitgeist eller kanskje snarere et slags narrativ i utstillingen. Mange av verkene synes å ha et slags uutalt slektsskap med hverandre. Om dette springer ut av juryens eller søkermassens kollektive psyke skal jeg ikke sette meg til doms over, men noe er det. Jeg liker det, for til syvende og sist er det jo det en bra kollektiv utstilling skal oppnå: enkeltverkene styrkes gjennom kommunikasjon med hverandre.

JURYENS PRIS
Juryens pris går i år til Hedvig Biong for hennes billedserie Om å gjøre andre vondt. Serien som består av malerier og tegninger gjorde inntrykk på juryen allerede fra første omgang av juryeringen, og ble bare forsterket gjennom presentasjon og nærmere ettersyn i andre omgang. Verket strekker seg ut over det man forventer av maleri generelt og figurasjon spesielt. Bildeserien virker som utsnitt av en historie man aldri får fullt grep om, med sine spor etter mennesker i grå og tidløse interiører. Tydelige fotografiske virkemidler antyder distanse, men også troverdighet. Et urovekkende forløp kan anes mellom øyeblikksbildene Biong har valgt å vise oss. Malerisk styrke og særpreg, selvtillit i valg av materialer og en subtil bruk av narrative virkemidler overbeviste juryen om årets prisvinner.